Disiplenes rop

De kjente Gennesaretsjøen. De visste den kunne være farlig, og derfor var de forsiktige når de så tegn til storm.

Denne gangen var det ingen, men da de kom ut på sjøen, skjønte de at denne gangen kom det til å stå om livet. Jesus lå i båten og sov, de andre rakk nesten ikke å undre seg over at han kunne gjøre det i slikt uvær.

Det ble mer enn de kunne makte. Med all sin kunnskap, erfaring og styrke var de i ferd med å miste troen på at det ville gå godt. "Herre, frels, vi går under," ropte de.

Så reiste Jesus seg, rakk å si til disiplene at det ikke var nødvendig å være redde når de var med han og befalte vinden å stilne og sjøen å legge seg. Og det ble slik.

Jeg kjenner meg igjen. For det er av og til jeg støter på problemer som gir meg en følelse av at "nå går jeg under. Dette vet jeg ikke om jeg klarer." Det står sjelden om livet, men det kan stå om balansen i livet, noen av relasjonene mine, arbeidet, noe hjemme som er vanskelig.

Det er godt å se at disiplene også kunne være der, men ikke minst tankevekkende at Jesus sier at de ikke trenger være redde når han er der, og at han kan stille stormen.

Livets bærekraft, skjulte ressurser hos meg selv og andre har jeg ofte sett. Jeg er ofte glad for å ha møtt noen stormer, fordi det skaper mye positivt sammen med smerten som også følger med.

Ikke så sjelden får jeg også en anelse om at det har vært en der som sov i båten, enten helt til det stilnet, eller som reiste seg og truet vinden og sjøen så de la seg og jeg kunne komme trygt i land.

Matt 8,23-27.